På vei mot EXPOSED
Det er noe spesielt med å bygge noe sammen fra bunnen av.
Ikke bare en utstilling, men et rom, en stemning og en følelse.
EXPOSED har vokst frem mellom kaffekopper, voice-notes, latterkramper og små eksistensielle kriser. Mellom maling på gulvet, redigering sent på kvelden og de meldingene som starter med: “Ok, hør her … hva hvis vi bare tør?”
For det er egentlig det hele handler om, å tørre å vise hva vi har å by på. For det vil løfte takhøyden for at andre også vil tørre å vise hva de har å by på.
Å tørre å vise hvem vi er, slik at andre også tør å vise hvem de er.
I den prosessen er det viktig å Ikke bare vise det som “funker”, men å vise det viktigste: det som er ekte.
PÅ kort tid har vi skapt en gruppe som samarbeider tett sammen. Vi kaster ball, lufter ideer, og det er nettopp der vi kjenner at noe skjer. Når vi slipper taket, og lar prosessen flyte og være levende.
Noen dager flyter alt. Andre dager føles alt litt for mye. Men vi holder hverandre i det, støtter hverandre, løfter, justerer, ler, og fortsetter.
En av de fineste delene av denne reisen har vært det tette samholdet vi har skapt imellom oss, og alle møtene underveis. Vi har dratt på field-trips til kunstnere, fra Fru Bugge i Lillestrøm til Ronny Bank i Drammen, og videre til Per Alvestad sitt trykkeri på Skedsmokorset. Vi har stått midt i produksjonslokaler med blekk på fingrene og store planer i hodet. Snakket om samarbeid, miljø, og om å bygge noe som varer lenger enn én kveld: å bygge en grunnmur.
Vi vil ikke bare “ha en utstilling”, vi vil skape et fellesskap. Et rom der det er plass til alle.
Denne prosessen lærer oss mye nytt, og hvor mye arbeid som ligger bak planlegging av en utstilling: Markedsføring. Sosiale medier. Planer. Struktur.
Og vi gjøre det på vår måte. Vi dele prosessen slik den faktisk er, og viser hva som skjer bak kulissene.
For EXPOSED handler om akkurat det: det som ligger under overflaten. Mellom styrke og sårbarhet. Mellom lek og alvor.
Denne reisen har allerede forandret oss en god del, vi har alle blitt litt modigere, mer transparente, mykere, og mer tydelige.
Og kanskje er det det fineste med hele prosessen: At vi gjennom kunsten blir tydeligere både for oss selv og for andre, og at vi sammen skaper et rom der det er plass til alle.
Vi gleder oss. Skikkelig.
Dette er bare starten.